kalender

 

Torild Wardenaer

Biografie

Torild Wardenær (1951) is een Noorse dichteres, dramaturge en vertaalster. Ze studeerde Duits, Communicatiewetenschappen, Kunstgeschiedenis en Literatuurwetenschappen aan de universiteiten van Stavanger, Oslo en Bergen. Van 1993 tot 1994 volgde ze eveneens lessen aan de Schrijversacademie of Skrivekunstakademiet i Hordaland en in 2004 behaalde ze haar Master in de Hedendaagse Literatuur. Wardenær publiceerde zeven dichtbundels met eigen werk, waarvan de recentste, Psi, in 2007. Ze ontving verschillende prijzen voor haar werk, waaronder de Fellowship Award in Djerassi, Californië (2009) en de Senior Grant van de Noorse Auteursunie (2008). Tijdens haar verblijf in Villa Hellebosch zal ze werken aan haar achtste poëziebundel, waarin ze de thema's uit haar laatste boek verder wil uitdiepen.

Top

Auteurstekst

 Stedet

Huset er omtrent åtti år gammelt, men ser ut som det er bygget for mye lenger siden, i eventyrtiden, for det er stort men også lavt og raust, med bindingsverk og halmtak.

Det ligger mange mil fra kysten, dypt inne i det lille landet.

Jeg sitter forankret i huset, som er mitt hjem mens jeg er her i Belgia, og fuglene inntar den gamle bøkeskogen omkring det. I skogbunnen ligger runde steiner som en fortidserosjon har knust og åpnet. Bruddflatene skinner i dueblått og muldvarpfarget under trærne. Hvert tre her er som et verdenstre. Verdenstreet ligger i følge norrøn mytologi i Midgard (midt i verden). Der har gudene plantet et tuntre, en veldig ask som kalles Yggdrasil. Røttene strekker seg utover tre enorme riker, og greinene strekker seg så langt ut at de favner hele verden. Yggdrasil er verdens sentrum - og så lenge treet er grønt og frodig, og bærer friske skudd, sier mytologien, så lenge vil verden bestå.

Jeg vet ofte ikke hvilken dag det er, for eventyrhuset holder meg i sitt grep. Jeg må slå opp i almanakken eller sjekke på pc-en for å finne ut at det er blitt ultimo mars i Belgia. Jeg kommer fra norskekysten der jeg nylig har gått langs de lange sandryggene på Jæren, sør for min hjemby Stavanger. Jeg husker: Alt skimrer underlig gressgrønt der, det er vindstille, men brenningene vasker og vasker. Verden reiser seg rett opp og det er sen vinter i Norge, men en svær gyllen baldakin har strukket seg over hele kysten, folk går med åpne munner langs havet, måpende, pustende. Lungene blomstrer, å puste er det eneste de trenger å gjøre, kysten er et eneste stort eksklusivt kurbad denne ene dagen, porsen anger som om det var juni, lagunene er grønnere enn på Maldivene, folk går oppreiste, som mestere.

På stranden ligger en svær død grindhval, de stimler sammen om den, små og store, en hund danser foxtrot rundt den, noen tenker på havdypene den har kjent, de pirker i den store, råtnende hvalhuden med en kjepp, sanden glir ut, forskyver seg umerkelig, kontinuerlig, husker den at den var stein i kosmos? Jeg husker andre steiner, som de sør i Provence. De ligger spredd utover. Kan stein lengte? Den belgiske kunstneren Jean Verame vet noe om det, for han lengter etter stein. Han kjørte omkring i Provence i en jeep for å finne en stein. Når han finner den er det i sannhet en vakker stein, passe stor for en mann å bære med begge hender. Han vet at steinen er kosmos-sendt, udødelig, en syntese av universets tid, et stykke av stjernene som setter oss i kontakt med det uendelige rom, en gave til framtidens mennesker. Verame tar den med til et støperi i Paris og får laget ett tusen kopier av den, i bronse. Han nummerer dem, signerer dem, spraymaler dem blå, leier et fly, laster steinene inn og drar til Nord-Afrika, gjør tre tokter over de mest avsidesliggende ørkenområdene i verden, han sitter fastspent foran den åpne flydøren, kaster steinene sine ut, én for én, ett tusen blåmalte bronsesteiner ut i Saharaørkenen.

Ikke engang kamelkaravanene beveger seg inn i disse områdene og de fleste steinene har boret seg dypt i sanden, har laget seg skjulte steder. Bare to av tusen steiner skal ha bli funnet.

Kunsthandlingen er et offer, en ekshibisjonistisk akt, en kjærlighetsgave til den verden som er selve målet for vår lidenskap og lidelse, den verden som vi er i stadig og sterk lengsel med, den som har ofret så mye for oss, den verden som har gitt oss alle sine steder.

For hver dag blir bøkeskogen utenfor vinduene grønnere og grønnere. Dels sitter jeg forankret i eventyrhuset ved skogen, dels farter jeg omkring på landsbygda - mest til fots, men også med bil og tog til Gent og Brugge og Mons og Tournai og Brussel. Jeg er rolig, men hvileløs søkende. Dikterjeget kan, som hos Proust, komme på sporet av noe. Ikke en tapt tid, for tiden er tapt allerede idet nået er over, og vil således alltid komme meg i forkjøpet. Minnet er derfor sentralt. Så kanskje mest er jeg på sporet av en ennå framtidig minnebank, det veldige potensialet som gjemmer seg i bygninger, landskaper og byer. Topoanalysen er en av de systematiske og dikteriske studiene av minnets steder. Minnene utfolder seg gjennom bildene, og den franske vitenskapsfilosofen Gaston Bachelard har i La Poétique de l'espace redegjort for at det er takket være stedet at mange av våre minner er bevart. Husets rom og landskapene- og byenes rom danner tilfluktssteder for minnet.

Jeg klarer ikke å skille disse lyse marsdagene i Belgia fra hverandre. Vi kjenner nemlig ikke oss selv satt inn i tid, for minnet er ikke i stand til å registrere konkret varighet og vi er ute av stand til å gjenoppleve varighet.

Derfor er stedet alt!

Takk Villa Hellebosch, takk Belgia.

Torild Wardenær

Top
Villa Hellebosch
23.02.09 > 27.03.09

Bookmark and Share Terug